«Jeg håper de forstår det samme som meg»: En kvalitativ intervjuundersøkelse av foresatte og pedagogiske lederes formening om hva barnehagens formål bør være på 0-3 års avdelinger.

Abstract

Barnehagesektoren har i senere tid blitt omtalt innenfor en kvalitetsdiskurs både fra politisk hold og innen forskning. Kvalitet er et komplekst begrep som dessverre ofte praktiseres ut ifra en nyliberalistisk forståelse hvor man søker å måle og effektivisere fenomener som ikke nødvendigvis egner seg til dette. Utgangspunktet for denne oppgaven er en formening om at man bør sentrere diskusjonen rundt formålsbegrepet istedenfor. Dette vil innebærer å sikre en klarlagt forståelse av barnehagens formål som grunnlag for videre samarbeid, samt å foreta en kritisk diskusjon av barnesynet, kunnskapssynet og verdigrunnlaget som ligger bak dette. Først når de ulike aktørene har en felles forståelse av barnehagens formål, kan man diskutere hva en «god» barnehage er og gjennomføre meningsfulle reformer. I denne oppgaven intervjues foresatte og pedagogiske ledere fra 0-3 års avdelinger for å avdekke deres formeninger om hva formålet med barnehagen bør være for de minste barna. Analysen av den innsamlede dataen avdekker relativt høyt samsvar mellom hva informantene mener formålet bør være og et tydelig håp eller ønske om at det foreligger en felles forståelse. Det overordnede formålet kommer frem som en anerkjennelse av barnehagens samfunnsøkonomiske funksjon som et omsorgstilbud som muliggjør fulltidsarbeid for de foresatte. Samtidig gir samtlige av informantene uttrykk for at de opplever barnehagen som «noe mer» enn hva barna ville fått mulighet til å oppleve hjemme med de foresatte og et fundament for både livet og utdanning videre. Innenfor dette overordnede formålet, avdekkes følgende fire kategorier for formålet med barnehagen for de minste: en god barndom, utvikling og læring, bro mellom hjem og barnehage og profesjonen. Disse drøftes i lys av teori, hvor særlig nyere forskning på de minste barna tas i bruk. Denne undersøkelsen kan sies å ha flere teoretiske og praktiske implikasjoner. Den første teoretiske implikasjonen er som et nybrottsarbeid i forhold til forskning på ulike aktørers syn på formålet med barnehagen. Den andre er som et bidrag til å avkrefte forståelsen av at foresatte ikke har nødvendig innsikt i barnehagehverdagen til å være reelle informanter. De praktiske implikasjonene viser seg som en fremheving av foreldresamarbeid som tar utgangspunkt i medvirkning og felles forståelse, samt et bidrag til å løfte frem barnehagens egenart og da særlig betydningen av arbeidet som gjøres på liten avdeling som det første leddet i utdanningsløpet og en arena hvor barna lever ut som barndom.

The Early Years Sector has in recent times been discussed within a quality discourse in both political circles and within research. Quality is a complex term which is unfortunately often used from a neo-liberal standpoint where one seeks to measure and streamline phenomena that do not necessarily lend themselves to this way of thinking. The inspiration for this dissertation was the notion that one should centre the discussion around the term ‘purpose’ instead. This will mean; ensuring a shared understanding of the purpose of the kindergarten as a basis for future collaboration, as well as carrying out a critical discussion regarding the view of children, the view of knowledge and the core values that underpin this. It is only when the different stakeholders have a mutual understanding of the purpose of the kindergarten, that one can discuss what constitutes a “good” kindergarten and develop meaningful reforms. In this dissertation primary caregivers and room leaders from rooms for children aged 0-3 are interviewed to discover their opinions on what the purpose of kindergartens should be for the youngest children. The analysis of the collected data reveals a great deal of concurrence between what the informants believe the purpose should be, and a clear hope or wish that there should be a mutual understanding between practitioners and primary care givers. The overarching purpose is unveiled as being a recognition that the kindergarten has a socioeconomical function as a childcare institution that allows primary caregivers to return to fulltime employment. At the same time, all the informants express a view of kindergartens as ‘something more’ than what the children would have been able to experience at home with their primary caregivers and a foundation for both life and later education. Within this overarching purpose, the following four categories are found with regards to the purpose of the kindergarten for the youngest children: a good childhood, development and learning, a bridge between the home and the kindergarten, and the profession. These are discussed with consideration to theory, where recent research on the youngest children is particularly utilised. This study can be said to have several theoretical and practical implications. The first theoretical implication is as pioneering work in relation to research into different stakeholders’ views of the purpose of the kindergarten. The second is as a contribution to discrediting the credence that primary caregivers do not have the necessary insight into the everyday life of the kindergarten to be genuine informants. The practical implications are shown as highlighting a parent-practitioner partnership based on participation and a mutual understanding, as well as a contribution to highlighting the kindergarten’s distinctive character. In particular, the importance of the work being done with the youngest children as the first link in the chain of learning pathways and the kindergarten as an arena where the children are experiencing their childhood.