Sammen, men hver for seg: En studie av relasjoner og undervisning i Covid-19 pandemien.

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg temaet fjernundervisning som fant sted i begynnelsen av Covid-19 pandemien i 2020. I oppgaven utforsket jeg hvordan en gruppe informanter (som gikk på videregående skole med studiespesialisering i denne perioden) erfarte overgangen fra fysisk undervisning til fjernundervisning, med de mange dimensjonene av dette, som skolearbeidet, hvordan fjernundervisningen ble utformet og elev-lærer forholdet. Problemstillingen for masteroppgaven er som følger: Hvordan har fjernundervisningen preget relasjoner i undervisningen? Denne problemstillingen blir utforsket ved hjelp av Zygmunt Bauman sin relasjonsteori med fokus på positive og negative relasjoner. I tillegg ble det brukt Anne-Lise Løvlie Schibbye sin dialektiske relasjonsteori (hovedsakelig begrepet annerkjennelse) som en konkretisering av Baumans teori. For å belyse problemstillingen om fjernundervisning ble det presentert eldre og nyere forskning rundt bruken av teknologi i undervisningssammenheng. Metoden som ble brukt var kvalitativ metode i form av semi-strukturerte intervjuer, og det ble til sammen intervjuet seks informanter. Informantene var førsteårsstudenter ved Universitetet i Bergen som nettopp hadde fullført videregående skole med studiespesialisering. Intervjuene ble transkribert og analysert gjennom bruken av tematisk analyse. Funnene viser at i fjernundervisningen hadde en problemer med aktivitet i timene. En typisk time kunne bli beskrevet som at lærerne først snakker og elevene hører på, og deretter arbeider elevene individuelt. Samtidig opplevde noen informanter at fjernundervisning var ikke så annerledes fra fysisk, og/eller at de fikk mer tid til å fordype seg fagstoffet. Fjernundervisningen ble håndtert forskjellig fra skole til skole, fag til fag og lærer til lærer. Et vesentlig funn var at relasjonene i fjernundervisningen ble svekket, spesielt lærer-elev forholdet. Elevene følte seg mindre synlige og det individuelle arbeidet kunne oppleves ensomt og demotiverende. Gjennom dette blir det konkludert med blant annet at lærere er vesentlige for elevenes læring og at en bør engasjere elevene annerledes i fjernundervisning enn i fysisk undervisning. Dette åpner for diskusjon for hvordan bør en bruke teknologiske hjelpemidler i fjernundervisning slik at fjernundervisning kan bli så optimal som mulig.

This master’s thesis takes on the topic of distance teaching which took place in the beginning of the Covid-19 pandemic in 2020 limited to informants that attended upper secondary school with general studies during this period. In this thesis it was explored how the informants experienced the transition from physical teaching to distance teaching, the schoolwork, how a digital class looked like and the pupil-teacher relations. The thesis statement is as follows: How did distance teaching affect the relations in class? This thesis statement was explored using Zygmunt Bauman’s relational theory with a focus on the positive and negative relations. In addition, Anne- Lise Løvile Schibbye’s dialectic relational theory (primarily the term recognition) as a support to Bauman’s theory. To elucidate this thesis statement in the context of distance teaching, older and newer research around the usage of technology in relation to teaching was presented. The methodology which was used in this thesis was that of the qualitative method in the form of a semi-structured interview. A total of six informants were interviewed. These informants were all first-year students attending the University of Bergen, who just finished upper secondary school with general studies. The interviews were transcribed and analysed using thematic analysis. In this thesis it was found that in distance teaching there were issues regarding lower levels of activity during digital class. A typical class for many informants could be summed up as the teacher speaking, the pupils listening followed by the teacher assigning individual tasks to the pupils. Simultaneously, some students did not experience the period of distance teaching to be that different from physical teaching and/or that they had more time to deepen their knowledge in their subjects. The way distance teaching was handled varied from school to school, subject to subject and teacher to teacher. The relations during distance teaching were weakened, especially the teacher-pupil relation. The pupils felt less visible, and the individual tasks could be experienced as lonely and demotivating. Through this it may be concluded that the teachers are important for the pupils learning and that one should engage the pupils differently in distance teaching than in physical teaching. This opens up for discussion about how one should utilise technological aids during distance teaching to optimise it as much as possible.