Postglasial forvitring, glasial erosjon og tektonikk som landskapsutviklende agenser i Lyse, Rogaland

Abstract

Lysefjordområdet, hovedsakelig bestående av granitt, antas å ha vært dekket av is gjentatte ganger i kvartær. Området har lavt relieff og ligger over havnivå, og fjellplatåer er separert av dype glasiale søkk og fjorder. Feltområdet fortoner seg som et høytliggende platå sør for Lysefjorden. Det er tydelig at glasial erosjon har hatt en viktig betydning for utviklingen av landskapet, i likhet med strukturene i berggrunnen. Hva som har vært de dominerende landskapsformede agensene av et slikt platålandskap er imidlertid uklart. I henhold til Briner et al. (2014), ble området isfritt rundt 10 ka. I forbindelse med et internasjonalt forskningsprosjekt er det foretatt eksponeringsdatering (10Be, 26Al) av 29 bergflater i området for å undersøke grad av glasial erosjon. Resultatene gir tilsynelatende eksponeringsaldre mellom 8 og 30 ka, altså omtrent 30 ka spredning, og indikerer at flatene har komplekse eksponerings- og erosjonshistorier. Dette masterprosjektet undersøker hva som kan være årsaken til en spredning av eksponeringsaldre og søker å gi en bedre forståelse av samspillet mellom bergarters egenskaper, glasial erosjon og kjemisk forvitring som landskapsutviklede agenser. Feltarbeidet som ble gjennomført høsten 2018 inkluderte kartlegging av erosjonsformer, måling av flatens ruhet og bruk av schmidthammer for å gi et mål på den kjemiske forvitringen, samt sprekkemålinger. Strøk- og fall-målinger gir et kaotisk bilde av sprekkeorienteringer, med en økt tetthet av subvertikale og subhorisontale sprekker. Isbreer har hatt en sentral rolle for utviklingen av landskapet, samtidig som den glasiale plukkingen er styrt av sprekkeregimer i berggrunnen. Den kjemiske forvitringen betraktes som jevn i henhold til kvalitative målinger av ruhet og hardhet. På grunnlag av metodene nevnt ovenfor, samt plott av 26Al/10Be-forholdet (iceTEA), er det foreslått at siste glasiasjon har vært varmbasert og erosiv, men at den massive bergartsflaten begrenser erosjonen til lokale plukke-hendelser og isskuring.