Et folk uten stat bygger opp en rettsstat. Hvor uavhengige er domstolene i irakisk Kurdistan?

Abstract

Går det an å bygge opp en rettstat i et land som er i konflikt? Irak har i flere årtier vært mest kjent for krig, vold og terrorisme. Det er mindre kjent internasjonalt at midt i en situasjon av krig og kaos har kurderne i irakisk Kurdistan forsøkt - til dels med hell - å etablere en sivil administrasjon og sentrale demokratiske institusjoner som et ledd i en større stats- og nasjonsbyggingsprosess. En av ambisjonene har vært å etablere uavhengige domstoler. I analysen min av domstolene i irakisk Kurdistan i perioden fra 1991 til 2015 prøver jeg å svare på to hovedspørsmål: 1. Hvorfor og hvordan har kurdere i irakisk Kurdistan klart å etablere sitt eget rettssystem når de ikke ennå har en egen stat? 2. Hvor uavhengige er domstolene? Oppgaven min bygger på en kombinasjon av sekundærlitteratur og intervjudata innsamlet i to byer i irakisk Kurdistan (Sulaymaniya og Erbil) i to ulike perioder i 2014. Mange av mine informanter ønsket ikke å stå frem med fullt navn og ville ikke fortelle detaljer om situasjonen der de jobbet fordi de var redd for å miste jobben. Noen av informantene mine utrykte også bekymring for at denne studien skulle gi et ufint eller ødeleggende bilde av «det kurdiske prosjektet», nemlig nasjonsbyggingsprosjektet, til utenlandske akademiske miljøer. Likevel bidrar dette intervjumaterialet til å gi et nyansert bilde av juridisk uavhengighet. Analysen viser at det er mangel på juridisk uavhengighet både på strukturelt (dvs. institusjonelt) og individuelt (dvs. dommer) nivå. På det institusjonelle nivå er kanskje det største problemet at irakisk Kurdistan ennå ikke har sin egen konstitusjon samtidig som domstolene mangler rettslig prøvingsmyndighet av lover i forhold til den konstitusjonen som gjelder for hele Irak. Domstolene mangler også økonomisk uavhengighet. Selv om loven garanterer livstidsansettelse for dommere, blir ikke alltid dette respektert i praksis. Mange dommere er utnevnt for sine politiske preferanser, og mangler i en del tilfeller både utdanning og dommererfaring ved tilsettelse. Ytre press for å påvirke domstolene er en av de største utfordringene fordi politiske partier har så stor makt og innflytelse. Også på individuelt nivå opplever dommere ofte press fra blant annet politiske partier, religiøse ledere og fornærmedes familier for å avsi dommer i en spesiell retning. Førsteinstansdommerne er ikke autonome nok i forhold til dommere lenger oppe i dommerhierarkiet, og vil derfor alltid tenke strategisk i sine avgjørelser. Favorisering av partene i saken på grunnlag av kjennskap og vennskap (såkalt «wasta») er muligens en av vanskeligste utfordringene med tanke på dommernes upartiskhet.